Livet skjer. Ting tar tid.

Vi skulle vært i gang for lengst.

Slik hadde vi tenkt det, i alle fall. En plan, en tidslinje, noen kryss i kalenderen. Flytte ut, flytte inn, rydde, vaske, selge, starte på nytt.

Ryddig, i rekkefølge, ferdig innen en dato vi hadde satt oss selv, med den blinde selvtilliten som følger med å aldri ha gjort noe sånt før.

Så viste virkeligheten seg fram, slik den pleier. Og for å gjøre det ekstra festlig valgte den å dukke opp akkurat nå, samtidig som to av bedriftene våre plutselig fikk en voldsom vind i seilene.

For det er jo typisk. Man planlegger rolig nedtrapping og ryddig flytting, og så bestemmer både Utepeis og Flåttfrid's seg for å blomstre akkurat i overgangen. Varer skal produseres, selges, pakkes og sendes. Det skal holdes orden i papirer, følges opp bestillinger, svares på henvendelser fra kunder. Ingenting av dette venter høflig til vi har bedre tid. Det bare skjer, samtidig med alt det andre.

Og alt det andre er, som det viser seg, ganske mye. Dyr som skal ha sitt daglige stell uansett hvor mange elektroniske skjema som venter i innboksen. Papirer, søknader, telefoner, ventetid hos folk som også har sine egne tidslinjer å forholde seg til. Ingen av delene er dramatiske hver for seg. Sammen er de en påminnelse om noe vi egentlig visste fra før, men som er lett å glemme når man sitter med en plan i hånden: livet bryr seg ikke om planen din, og det spør slett ikke om lov før det legger enda et prosjekt på fanget ditt.

Vi har snakket mye om dette i andre sammenhenger, om å slutte å late som alt går etter skjema, om at det er lov å være midt i noe rotete uten å ha svaret klart. Nå er det vår tur til å praktisere det vi forkynner, med to småbruk, to bedrifter i medvind og en flokk dyr som verken vet eller bryr seg om hva som står i kalenderen vår, som vitner.

Så her er vi. Villa Solsiden er ikke til salgs ennå. Solli Gård er ikke helt vårt ennå. Pakkesedler, fôrsekker og fakturaer konkurrerer om plassen på kjøkkenbenken. Vi er et sted midt imellom, med esker vi ikke har pakket, avtaler vi ikke har signert, og en dato vi ikke lenger later som vi vet.

Det er ikke krise. Det er bare sant. Det sier noe om et liv fylt til randen at selv en pause i én ting bare betyr at tre andre ting flytter inn i tomrommet.

Og kanskje er det til og med greit. Ting som tar tid, tar ofte tid av en grunn. Et fundament som skal støpes riktig. Dyr som skal venne seg til noe nytt i eget tempo. En beslutning som fortjener å bli tatt ferdig tenkt, ikke bare ferdig innen fristen. Vi har ikke alltid vært flinke til å la ting få lov til det. Denne gangen prøver vi, mens vi samtidig pakker flått- og myggmiddel og sender utepeiser til folk som skal skape god stemning i hagen.

Så hvis du har fulgt med og lurt på hvorfor det er stille herfra, er dette svaret: vi lever det, i alle retninger på en gang. Vi flytter et liv, driver to virksomheter og steller en gård, ikke bare flytter noen møbler, og det livet har vist seg å ha sin egen plan, uansett hva vi hadde tenkt.