The Devil Inside (spillelisten min): Da KI rocket stallen

Jeg trasket ute i gjørma, møkk til anklene, og jobbet meg sakte, men sikkert gjennom restene av en lang og iskald norsk vinter. Hodetelefonene var på, tankene et helt annet sted, og i ørene dundret det heftig musikk fra et røft band som kaller seg The Devil Inside. Tunge riff. Rusten vokal. Rå kant. Skitt og sjel. Det mørke drivet som gjør seg når kroppen jobber og tankene flyter, det perfekte lydsporet til fysisk slit og møkk under neglene.

Og tekstene, da. Om fortapte sjeler, desperasjon, oppgjør og indre demoner. Det traff. Jeg tenkte: "Her er det noen som har kjent på livet. Noen som har vært gjennom dritten – bokstavelig talt."

Men så kommer twisten: For det finnes ingen noen. Det finnes faktisk ikke engang et band.

For bandet? Det er falskt. Generert. Skapt av ett-tall og nuller med kunstig intelligens. Ingen svette øvingslokaler. Ingen vokalist som vrenger sjelen sin ut i et lydtett rom. Bare kode.

La det synke inn...

Hele denne tiden har jeg uvitende knyttet meg emosjonelt til en musikalsk illusjon, et kunstig lydlandskap skapt av en maskin. Det føles litt som å oppdage at favoritt-terapidyret ditt går på batteri og er trukket i polyester. Litt søtt, kanskje. Men også... dypt eksistensielt forstyrrende.

Virkeligheten har logget av

Det er ikke bare musikken. Det er bilder. Videoer. Kunst. Nyheter. For ikke å snakke om at din favoritt-Instagrammer potensielt kan være skrudd sammen av en tenåring som aldri har sett dagslys og bor i morens kjeller.

Vi lever offisielt i en tid hvor du ikke kan vite hva som er ekte uten å karbon-datere det. Den følelsesladde balladen du gråt til forrige uke? Deepfake. Den drømmende TikTok-kunstneren du trodde var din spirituelle tvilling? KI-kompositt med “engasjementsoptimaliserte fregner”.

Og det er her det begynner å bli mørkt. For hvis vi ikke lenger kan stole på det vi ser, hører eller føler – hva kan vi egentlig stole på?

Så... hva nå?

Skal vi trekke oss tilbake til skogen, overleve på jordskokk og geitemelk, og bytte skjermtid mot bål, ullsokker og håndskrevne manifester i falmede notatbøker?

Nei.

Vi gjør som mennesker alltid har gjort når alt rakner:

Vi skjerper sansene. Tar et steg tilbake. Og begynner å velge med hodet og hjertet på samme tid.

Du slutter ikke å høre på musikk bare fordi den kanskje er laget av en algoritme. Men du begynner å kjenne etter hva den faktisk gjør med deg, og om den følelsen leder deg til et godt sted, eller bare ned i et tomt digitalt hull. Det samme gjelder kunst. Det samme gjelder “nyheter”.

Og det samme gjelder den merkelige impulsen til å kjøpe en håndvevd alpakka-lue til 799 kroner fra en influencer som heter Sky og som kanskje ikke engang finnes...