Hva ville du angret på hvis du visste at du skulle dø i morgen?

Jeg har tenkt mye på døden i det siste. Ikke på en dyster, «svartkledd mannen med ljåen»-måte, men mer som en påminnelse om at vi alle har en utløpsdato: En dag skal vi alle dø. Vi vet det, men later som om vi ikke gjør det, og lever som om vi har et evig abonnement på morgendager. Vi dytter tanker om døden inn i roteskuffen sammen med gamle, ubrukelige kabler og halvfulle notatbøker – som om vi kan overse den til evig tid. Men en dag må vi alle krysse Gjallarbrú – broen over til dødsriket som ingen av oss slipper unna. Og når vi står der, med føttene på kanten og blikket mot det store ukjente, hva vil vi ha med oss av uoppgjorte saker?

Jeg har passert 50 med god margin, og det betyr at mennesker jeg har nær og kjær begynner å falle fra. Plutselig er det ikke lenger bare gamle tanter og besteforeldre som forsvinner – det er også folk på min egen alder. Folk som ikke rakk å leve ut drømmene sine, som kanskje satt igjen med uuttalte ord, ulevde liv og uforløst sorg. Og det setter ting i perspektiv.

Bronnie Ware, en australsk sykepleier som jobbet i mange år med døende pasienter, skrev en bok om de fem største tingene folk angrer på når de ligger på dødsleiet:

1. «Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke livet andre forventet av meg.»

   Hvor mange ganger har du gjort ting bare for å tekkes andre? Fulgt strømmen og latt andres forventninger diktere kursen? Da ender vi opp med å leve et liv som egentlig aldri var vårt eget. Men på dødsleiet er det ikke lenger noen å imponere, da er det bare deg selv du står til ansvar for.

2. «Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så mye.»

   Hvor mange timer på kontoret kan egentlig veie opp for de øyeblikkene du aldri får tilbake? Barnas første skritt. Den kaffekoppen du kunne drukket med en venn. Men det var jo "bare én kveld til på jobben". Og sånn gikk årene.

3. «Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.»

   Vi går rundt og holder inne ting vi egentlig føler. Stolthet, frykt for avvisning eller ren vane hindrer oss i å si det som brenner inne. «Jeg elsker deg», «Jeg er lei meg», «Jeg trenger deg» – ting vi holder tilbake. Når vi først ligger der og trekker vårt siste pust, blir plutselig det å ha turt å være sårbar viktigere enn noe annet.

4. «Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.»

   I en verden der vi kan sende meldinger på et øyeblikk, kan det virke ironisk at så mange angrer på at de mistet kontakten med venner. Men ekte vennskap krever mer enn bare en 'like' på Facebook. De krever tid, oppmerksomhet og at vi tar telefonen for å si «hei, hvordan går det?». Når vi ligger der på slutten, er det ikke antall venner som teller – men dybden av relasjonene vi pleiet.

   
   

5. «Jeg skulle ønske jeg hadde tillatt meg selv å være lykkeligere.»

   Vi går rundt og venter på at lykken skal komme, som om den er en premie vi får for god oppførsel. Men lykke er noe vi skaper – ved å være til stede, ved å gi slipp på bekymringer og tillate oss selv å leve fullt ut. Mange innser for sent at de brukte livet sitt på å jakte på noe de allerede hadde, men aldri tillot seg å faktisk kjenne på det.

   
   

Og når vi ser på denne listen, blir det tydelig hva som virkelig betyr noe når alt kommer til alt. Det er ikke snakk om penger, suksess, makt eller antall følgere på Instagram. Det handler om å ha vært seg selv. Å ha levd med hjertet. Å ha hatt mot til å være sårbar. Å ha vært til stede for de som betyr noe.

Døden er ikke nødvendigvis noe å frykte, men den er definitivt noe å huske på, for den minner oss på at vi ikke har all verdens tid. Og kanskje, hvis vi tør å se den i øynene nå – før den står ved fotenden av sengen – kan vi bruke den som en invitasjon til å ta sjanser, rydde opp, være ekte og leve et liv som faktisk føles som vårt eget.

Så, hva ville du angret på? Og hva kan du gjøre med det akkurat nå, mens du fortsatt har tid?