“Algebrahelvetet”

Jeg er kreativ, en sånn som tenker i bilder, får tusen idéer i dusjen og egentlig savner en pauseknapp til hjernen. På skolen var jeg hun som tegnet i matteboken. Små blomster i margen, rare figurer i hjørnene av arkene – alt for å holde meg våken, mens tall og bokstaver lå stablet oppå hverandre i formler som ga omtrent like mye mening for meg som en gresk bruksanvisning til et IKEA-møbel.

Algebra. Bare ordet gir meg stressutslett.

Min far var en tålmodig mann, helt til han møtte datteren sin og X og Y samtidig. Han satt der og pekte på tall, tegnet parenteser, trakk pusten og prøvde igjen. “Så, du bare flytter X over på den andre siden,” sa pappa da han skulle hjelpe meg med leksene, som om det var verdens enkleste sak. Jeg tygde blyant som om det var min siste næringskilde og stirret ut i lufta med blikket til en død makrell. Han forklarte én gang til, og enda en gang. Og jeg skjønte fortsatt ikke en dritt.

Men jeg strevde meg gjennom matematikken, klam i hendene og nervøs på prøver. Løy til meg selv om at jeg snart ville “knekke koden” Spoiler: Jeg gjorde aldri det. Men følelsen av å være litt dum? Den ble sittende fast som gammel tyggis under bordet.

Og så ble jeg voksen. Og så viste det seg at… jeg klarte meg helt fint. Og jeg har aldri trengt å løse en eneste ligning siden 1987. Men evnen til å tenke kreativt og skape noe eget – det har vært alt, og jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg det da jeg satt der som tenåring på skolebenken og følte meg som en idiot.

Kanskje det er derfor småbruket vårt, Villa Solsiden i Re, ble som det ble. Ikke bare en liten gård med hester, kreativt gjenbruk, alpakkaer og rare “hokus-pokus hytter”, men mer som en lavmælt protest. Et fristed for de som tenker annerledes, lærer annerledes, er annerledes – og som er lei av å føle seg utilstrekkelig bare fordi de ikke passer inn i et A4-format.

I dag, snart 40 år etter at jeg strevde med algebrahelvetet, driver jeg eget firma på et småbruk fullt av liv og mening – og jeg har fortsatt aldri hatt bruk for X og Y. Men evnen til å skape, føle, forstå og finne nye veier? Den har jeg brukt hver eneste dag.

Så til deg som sitter der, med eksamensangst og blyantbiter i munnen: Chill. Karakterer er tall på et papir. De sier mye om hva du husket akkurat der og da – og absolutt ingenting om hva slags menneske du er. 

Og hvis du fortsatt tror at du må “passe inn” for å lykkes: Nei, du må faktisk ikke det.

Du må bare finne det stedet som passer for deg. Og om du ikke finner det med én gang – skap det selv. Det gjorde jeg, og det ble Villa Solsiden.