Bedragersyndromet sa nei. (Men jeg trykket 'publiser' likevel)

Jeg har tenkt å starte denne bloggen lenge. Altså, pinlig lenge.

Jeg blir ivrig, setter meg foran laptopen, knekker fingrene som en forfatter i en amerikansk Hollywood film … og går rett inn i en eksistensiell krise.

"Hvem i all verden tror jeg at jeg er til å skrive dette?"

"Hva om ingen leser det?"

"Hva om folk faktisk leser det og synes det er helt ræva?"

"Hva om jeg legger sjelen min i dette, og det bare blir nok en 'midtlivskrise-blogg' som forsvinner ut i internettets svarte hull?"

Så jeg lukker laptopen, overbeviser meg selv om at jeg skal «begynne neste uke», og ender opp med å binge YouTube-videoer om folk som tilsynelatende har full kontroll på livet sitt.

Bedragersyndrom? Jepp, drittsekken hadde et skikkelig kvelertak på meg.

Løgnene som bedragersyndromet fôrer oss med

Hvis du noen gang har hatt lyst til å starte noe – en blogg, en bedrift, en bok, en podkast, en sekt (bare tuller … eller?) – så har du sannsynligvis fått hilse på bedragersyndromet.

Og hvis du er som meg, har du sikkert latt deg lure av noen av disse løgnene:

❌ «Du kan ikke nok til å gjøre dette.» (Virkelig? Sist jeg sjekket, var halve internett drevet av folk som ikke aner hva de holder på med.)

❌ «Noen andre har allerede gjort det – og bedre.» (Ja vel? Pizza fantes før Peppes. Folk startet fortsatt Dolly Dimple’s. Og vi spiser fortsatt pizza.)

❌ «Ingen bryr seg om hva du har å si.» (Jasså? I mellomtiden tjener folk hundretusenvis av kroner på å teste og vurdere dopapir på YouTube.)

Poenget er: Bedragersyndromet er bare frykt i forkledning. Det er hjernen din som prøver å «beskytte» deg ved å overbevise deg om at det er tryggere å holde seg i komfortsonen.

Men i komfortsonen skapes det fint lite.

Derfor tenkte jeg at «Det får briste eller bære» og trykket publiser

Det var like før jeg slettet alt jeg hadde skrevet, men så slo det meg, hva er egentlig verst? Å legge ut noe uperfekt? Eller å bli sittende på rumpa i fem år til og vente til jeg føler meg «klar»? Så jeg trykket publiser. Fordi jeg innså at jeg har mye på hjertet og kun to valg:

1️⃣ Vente til jeg føler meg «klar» ?(Noe som, helt ærlig, aldri ville skjedd).

2️⃣ Starte nå, godta at bloggen er ræva i starten, øve, og bli bedre over tid?

Ventingen funket ikke. Så her er vi.

Hvorfor du bør gjøre det du har utsatt

Hvis du har noe du stadig dytter foran deg fordi du tenker «Hvem tror jeg at jeg er?»,

la meg minne deg på en ting:

Alle som noensinne har gjort noe nevneverdig, startet et sted.

• Forfatterne du elsker? De tvilte på sitt første utkast.

• Gründerne du beundrer? De har sittet oppe midt på natten og googlet «hvordan starte en bedrift».

• De som får ting til? De har tenkt «Herregud, jeg aner ikke hva jeg driver med».

Forskjellen? De gjorde det likevel, de startet.

Så uansett hva du brenner for, skriving, maling, podkast, bedrift, hva det nå enn er, slutt å vente på tillatelse. Ingen kommer til å banke på døren din og utnevne deg til «verdig».

Det bestemmer du selv.

Gjør det, selv om det blir rotete

Så ja, jeg startet denne bloggen. Den er kanskje ikke perfekt. Den går kanskje ikke viralt.

Men den er min.

Så, hvis det er noe som du har lyst til å gjøre, ta dette som et tegn og GJØR DET.

Start dårlig. Start nervøst. Bare START.

Og hvis hjernen din prøver å snakke deg fra det?

Be den ta seg en bolle, og se hva som skjer.