Livskunst for viderekomne: Lær av dyrene

Helt seriøst: mennesket er en vandrende katastrofe.

Vi overtenker, overanalyserer og overkompliserer alt. Vi bruker livet på å jakte på ting som vi egentlig ikke vil ha, bekymrer oss for ting som ikke betyr noe, og jobber i jobber vi hater for å kjøpe ting vi ikke trenger, for å imponere folk vi egentlig ikke liker. I mellomtiden brukte hunden min ti minutter på å rulle seg lykkelig i noe som luktet som gjæret død, og vet du hva? Hun lever det gode liv.

Jeg tror dyrene har knekt lykkekoden, og kanskje de "gale katte-damene" har skjønt noe vi andre ikke har.

1. Dyr later ikke som de er noe annet enn det de er

En hund går ikke inn i et rom og tenker: "Å nei, tror de andre hundene at jeg har lagt på meg? Jeg burde kanskje droppet det ekstra foret." Nei. En hund bare er. Hvis den vil jage halen sin, så gjør den det. Hvis den vil bjeffe på et spøkelse, så gjør den det. Hvis den vil fise seg selv våken, så – jepp – gjør den det.

Vi mennesker derimot, vi sitter og redigerer Instagram-feeden vår for å få det til å se ut som vi har kontroll på livet, når vi i virkeligheten spiste en halv Norvegia til middag og ikke har ringt tannlegen på tre år. Tenk den roen vi kunne hatt om vi bare aksepterte hvem vi faktisk er, i stedet for å prøve å imponere folk som ikke hadde lagt merke til om vi plutselig tok fyr.

Derfor har katte-damene skjønt det, de bryr seg ikke om hva samfunnet mener. De lever i et pelsdekket, tunfiskluktende paradis der den eneste som dømmer er en sur katt ved navn Mons, og helt ærlig? Det høres mye bedre ut enn passiv-aggressive kollegaer.

2. Dyr vet når de skal si «drit og dra»

Har du noen gang prøvd å flytte på en katt som ikke vil flyttes? Du kan ha styrken til selveste Dwayne “The Rock” Johnson men katten får deg likevel til å tvile på alle livsvalg du noen gang har tatt. Katter gjør som de vil, når de vil, og de har ingen dårlig samvittighet for det.

Vi mennesker, derimot, blir værende i jobber vi hater, forhold som gjør oss ulykkelige, og på sosiale sammenkomster der Randi fra regnskap nok en gang viser bilder av sin "herlige" (les: ufordragelige) treåring. Dyr setter grenser. Mennesker? Nope.

Så neste gang noen ber deg gjøre noe du ikke har lyst til: kanaliser din indre katt. Stirr tomt. Dytt noe ned fra pulten deres. Gå uten å forklare deg. Verden hadde vært et bedre sted om vi alle hadde litt mer "drit og dra"-energi.

3. Dyr er ikke redde for å be om det de vil ha

En hund stirrer deg i senk til du gir fra deg en bit av brødskiven. En katt hyler som om du er verdens dårligste tjener helt til du åpner tunfiskboksen. Dyr spiller ikke tankespill, de sender ikke vage hint eller passiv-aggressive meldinger. De forventer ikke at du bare forstår, de er krystallklare.

Tenk om vi mennesker gjorde det samme? Tenk om folk i stedet for å være sure i tre dager bare sa: “Hei, jeg trenger en klem” eller “Kan du slutte å tygge som en psykopat?” Verden hadde vært langt enklere.

Kattedamer har hoppet av høflighetskarusellen, de har perfeksjonert kunsten å si det som det er. Er Mons sulten? Han roper. Vil han ikke klappes? Han biter. Og vet du hva? Han får det som han vil.

4. Dyr lever i nuet

Hunden din går ikke rundt og grubler over om hun virket desperat på hundeparken. Katten din ligger ikke våken klokken tre om natten og gremmes over den gangen han bommet på hoppet og gikk på ræv i badekaret.

Men vi mennesker? Vi bader i anger som om det var en hobby. Vi repeterer kleine samtaler i hodet, bekymrer oss for ting som ikke har skjedd enda, og bruker tiår på å føle at vi burde vært et annet sted i livet.

Dyr bare er. De bryr seg ikke om fortiden. De tenker ikke på fremtiden. De er fullt og helt til stede, enten de ligger og slapper av i solen, jager en sommerfugl, eller slikker seg i rumpa på offentlig sted (OK, akkurat det kan vi kanskje droppe).

5. Dyr kaster ikke bort tid på falske vennskap

Hunden din later ikke som den liker den irriterende puddelen ved siden av bare for å være høflig. Hvis hun ikke liker noen, snur hun bare og går (eventuelt med et lite knurr, for tydelighetens skyld).

Vi mennesker bruker år på å opprettholde vennskap vi egentlig ikke vil ha, småprater oss halvt ihjel og henger med folk vi innerst inne ikke tåler. Vi takker ja til fester vi ikke har lyst til å gå på, ler av vitser som ikke er morsomme, og presser oss selv inn i sosiale situasjoner bare for ikke å virke uhøflige.

Dyr? De gidder ikke. Enten liker de deg, eller så gjør de det ikke. Ingen later som, ingen falske smil, ingen "interessert" lytting til den nye lavkarbo-dietten din. Tenk så mye enklere livet hadde vært om vi alle levde med den graden av ærlighet.

Kanskje katte-damene ikke er så gale likevel?

Samfunnet elsker å flire av "de gale katte-damene", kvinnene som har hoppet av hamsterhjulet, som nekter å bøye seg for kravene om å være likandes, og som lever livet sitt på egne premisser sammen med en haug likegyldige katter. Kanskje er det nettopp de som har skjønt det?

Tenk litt på det... Katte-damene bryr seg ikke om hva du synes. De bruker ikke energi på sosialt spill, de prøver ikke å bli godtatt av alle, og de ligger garantert ikke våkne om natten og lurer på om Randi fra regnskap mener at de er rare. Samfunnet er ikke redd for dem fordi de er eksentriske, men fordi de er frie.

Vi andre? Vi overtenker, later som og stresser over ting som ikke betyr noe om en uke. Dyr? De gidder ikke det spillet. De vet hva de vil, de går når de er ferdige, og de gjør seg ikke til for noen.

Kanskje det er på tide vi lærer litt av dem, slutter å jakte på bekreftelser, slutter å presse oss inn i ting som tapper oss, og begynner å leve i nuet. Og om det betyr pysjbukse midt på dagen og dømmende blikk fra en arrogant katt, så OK.