Når du vet bedre, men gjør det likevel.

La oss snakke om løgner. Ikke de små hvite vi forteller for å unngå å såre noen, som når en venn spør om den nye sveisen er fin, og du sier: "Ja! Den er skikkelig kul!" (selv om hun ser ut som en ribbet høne). Nei, jeg snakker om de ekte, magevrengende, tillitsknusende løgnene. De som får deg til å tvile på alt og google: "Hvordan vet jeg om jeg er en godtroende idiot?"

Å bli løyet til suger. Det ødelegger det grunnleggende som får alle relasjoner til å fungere: tillit. Tillit er limet i ethvert forhold. Og når du stoler på noen igjen etter at de allerede har knust den tilliten? Da er ikke problemet dem lenger. Det er deg.

Første gang du blir løyet til

Første gang noen lyver for deg, kan du dra offerkortet. Du visste ikke at de var en løgner. Du hadde ingen måte å forutse at de ville vri sannheten som en kringle og servere den til deg uten skrupler. Det var ikke din feil.

Og helt ærlig, det er lett å tilgi den første løgnen. "Kanskje de hadde en god grunn." "Kanskje de var redde." "Kanskje de bare hadde en dårlig dag." Osv, osv.

Andre gang du blir løyet til

Men andre, tredje og fjerde gang? Da er du ikke bare et offer, du er en villig deltaker i din egen undergang. Du er som den som tar på det elektriske gjerdet en gang til, bare for å være sikker på at det virkelig gjorde vondt første gangen. Spoiler: Det gjorde det.

Nå vet du allerede hva vedkommende er i stand til. Du har sett hvordan sannheten kan manipuleres. Og likevel, til tross for all informasjonen du har, velger du å gi dem en ny sjanse. Hvorfor? Fordi du vil tro at de har forandret seg. Du vil tro at folk egentlig er ærlige. Du vil tro at kjærlighet, vennskap eller grunnleggende menneskelig anstendighet vil seire.

Det gjør det ikke.

Sannheten om tillit

Tillit, når den først er brutt, kan ikke bare fikses med et plaster og en naiv forventning om at alt blir som før. Det skjer ikke. Et forhold etter svik er som et A4-ark som er krøllet sammen – du kan prøve å rette det ut, men brettene og rynkene vil alltid være der.

Og det er nettopp det som gjør det andre sviket så mye verre enn det første. For innerst inne visste du at det var mulig. Du visste at de var i stand til det. Og likevel åpnet du døra og sa: "Kom inn! Her er en ny sjanse til å dolke meg i ryggen!"

Hva du skal gjøre i stedet

Så hva er løsningen?

Enkelt: Ikke gi en ny sjanse til folk som ikke fortjente den første.

Det betyr ikke at du skal bli en bitter, mistroisk person. Det betyr ikke at du skal gå rundt og anta at alle er manipulerende drittsekker. Det betyr bare at du følger med. Du lærer av feilene dine. Du lar ikke nostalgi eller ønsketenkning overstyre det du vet er sant.

For sannheten er: hvis noen har vist deg hvem de er én gang, tro dem.

Og hvis du ikke gjør det … vel, da er problemet deg.